Smak er et uhyre komplekst tema. Hva skal egentlig til for at en matvare man liker plutselig skal havne i liker-ikke kategorien? Må det virkelig en traumatisk hurtigbåttur over Vestfjorden til – og kan aversjonen mot en spesiell type mat bare gå over?

For en del år tilbake inntok jeg en lett sommermiddag bestående av en avokado med reker. Det var tydeligvis helt feil, og i årevis klarte jeg verken synet eller smaken av avokado. Det ble rett og slett feil med den ene avokadoen den ene gangen, og dermed havnet avokado helt uforstående i liker-ikke kategorien. Nevnte kategori er for øvrig svært liten i mitt matunivers: tran – ikke noe problem; surkål – nam; nøkkelost – uproblematisk. Det finnes selvsagt matvarer jeg ikke kaster meg over, men det er heller av andre årsaker enn smaken det skyldes.

Smaken utvikler seg faktisk gjennom årene. Det gjelder ikke bare min tidlig nittitalls forkjærlighet for permanent med spoilerpannelugg og raffe snekkerbukser, men også den fysiske smakssansen. Dersom det stemmer at barn opplever grunnsmakene mye sterkere en voksne gjør, forstår jeg litt av frykten for å prøve nye ting. Det jeg derimot ikke skjønner er deres ubegrensede evne til spise suketter rett av boksen. Hormoner i galopp gjør oss ikke bare ustabile i humøret men påvirker visstnok også smakssansen vår. Hvem – med unntak av gravide kvinner og konkurransespisere, kan fortære fem kilo rødbeter på rappen uten å blunke?

Sorry far, du må nok betale for omsøm av bunaden, du gav meg gærne smaksreseptorer – de tvinger meg til å spise twist.

Selv prøver jeg å være litt restriktiv med salt på maten i frykt for at overivrig salting skal gjøre smaksløkene mine late. Er du søtmons? Kanskje har du arvet det? Søtmonser kan nemlig få i seg store mengder søtt før kvalmen melder seg, noe som forskere mener kan henge sammen med at de er utstyrt med smaksreseptorer som tolererer mengder med søtt. Det er for øvrig godt å kunne legge skylda på opphavet dersom en på egenhånd, og uten snev av skam, har spist en hel eske Kong Haakon konfekt og må avlyse bikinisesongen. Det er bare å fraskrive seg alt ansvar og ta de smaksløkene en får utdelt med alt det innebærer. Sorry far, du må nok betale for omsøm av bunaden, du gav meg gærne smaksreseptorer – de tvinger meg til å spise twist.

For en stund siden gav jeg avokado en ny sjanse og det viste seg at det smakte uovertruffent godt. Nå er avokado tilbake på liker-listen, eller rettere sagt vil-ha-hver-dag-listen. Det er avokado for alle penga. Akkurat nå kan ikke tenke meg noe mer delikat enn en perfekt moden, smøremyk og jadegrønn avokado.

Fremover vil jeg derfor dele noen av mine avokadofavoritter. Den første retten er risruller som kan serveres både som forrett, mellommåltid, hovedrett, nattmat og snacks. Sunt, crispy og lett. På en vegetarcafé engang fikk jeg servert en deilig cashewdipp som jeg aldri har klart å glemme. Kjempegodt til kongekrabbe. Rispapir og glassnudler fås forresten kjøpt på asiatiske butikker.

Risruller med kongekrabbe, avokado og cashewdipp

Start med dippen slik at konsistensen og smakene får “satt” seg litt. Denne kan gjerne lages dagen i forveien og oppbevares i kjøleskap.
Fortsett med dressingen til salaten. Bland sammen eddik, sukker og salt og bland inn finstrimlet salat. Kok glassnudler etter anvisning på pakken, hell av vannet og kjøl nudlene raskt ned i kaldt vann. Rispapirarkene fuktes ved å dyppe de i varmt vann. De tåler vanntemperaturer opp til 100 grader, men det er strengt tatt ikke nødvendig at det er så varmt. Varmt vann fra springen er like bra. For å ha kontroll over rispapiret er det lurt å holde i to av hjørnene og senke det ned i vannbadet. Rispapiret mykner og er klart til bruk etter cirka 20-30 sekunder i vann. La det renne av mens du holder i to av hjørnene og legg det på et klede slik at litt mere væske trekkes ut. La rispapiret ligge på kledet og fortsett med å legge på litt glassnudler, kongekrabbe, avokado, salat og fersk revet koriander på hvert blad.
Lag ruller etter vårrullprinsippet. Rullene skal være tette.

Rullene kan serveres slik de er eller skjæres i to. Nyt sammen med dipsausen.

Har du opplevd at noe du alltid har likt har blitt feil, eller motsatt, at noe du trodde du ikke likte plutselig smakte godt? Kanskje er det i din familie som i min at halvparten er saltgærninger mens resten er søtmonser?
Er du sånn som får komplett dilla på noe i perioder, eller trives du best med å spise det du kjenner?
Og aller morsomst – hva skjedde den gangen noe du spiste plutselig havnet i liker-ikke kategorien? Del gjerne din smakshistorie med meg.

En kjemperask fransk sommerdessert med sesongens søte moreller.

Oppskriften på den aller enkleste sommerlykke må være å ligge i gresset med en pose solvarme glinsende moreller. For meg er helårslykke å bake, men i den varme årstiden, når det ikke frister å tilbringe mye tid i varmen på kjøkkenet, er dette en perfekt dessert, siden den bare krever omtrent 10 minutter effektiv arbeidsinnsats. Toppen av enkelthet er at man heller ikke skal fjerne morellsteinene. Det gjør det til en underholdene terrassedessert som kan gi kommende generasjoner morelltrær i hagen.

Hvis du er en av dem som mener at morellsteinspytting burde vært en egen idrettsgren, kan du vurdere å legge ferien til Morellfestivalen i Lofthus og NM i nettopp morellsteinspytting. Besøk Morellfestivalens hjemmeside og se noen ytterst herlige bilder fra tidligere års konkurranser.

Clafoutis (uttales kla-foo-tii) kommer fra Limousin-regionen i Frankrike, og selv om sure kirsebær er den tradisjonelle frukten som brukes, kan man utover sommeren også bruke andre frukter og bær. Kirsebær og moreller omtales ofte om hverandre, men kirsebær er det rette “familienavnet” som omfatter de to hovedgruppene søtkirsebær, – som i Norge kalles for moreller, og surkirsebær, som ofte forkortes til bare kirsebær og oftest brukes til likørproduksjon og denslags. Søt og sur er altså forskjellen. Vi har et slikt tre i bakgården som står i full blomst i mai. Treet produserer litt kirsebær – de er definitivt sure, men fruktkvaliteten er ikke noe å skryte av som dere kan se av bildet.

Clafoutis med moreller

Fremgangsmåte:
Sett ovnen på 200 grader. Smør små terteformer med smør.
Ha eggene i en bolle og rør inn hvetemel, melk, sukker, salt og frøene fra en vaniljestang. Røra skal være helt klumpfri og ha konsistens som en pannekakerøre.
Legg morellene i formene og hell smeten over slik at formen er 2/3 full.
Stek i cirka 20 minutter til clafoutisen er gylden rundt kantene og smeten stivnet i midten.
Serveres lunken med et lett dryss melis. Vaniljeis til fungerer også utmerket.

PS: En helt vanlig ildfast form eller en paiform fungere vil fungere like bra som porsjonsformer.
PPS: Vil du ha litt ekstra ooomph til desserten går det an å tilsette noen spiseskjeer kirsch i røra. Da kommer du litt nærmere den originale surkirsebærsmaken.
PPS: Dersom du ikke har planer om å bruke alle feriepengene dine på nye fyllinger hos tannlegen som følge av overivrig clafoutisspising med skumle morellsteiner, kan du vurdere å investere i en slik liten sak. Perfekt for alle kjøkkenutstyrsnerder!

Kanskje vi har noe viktig å lære fra britene med deres afternoon tea?

Er det ett tidspunkt på døgnet en virkelig trenger å roe litt ned er det på ettermiddagen, og jeg vil derfor gjerne slå et lite slag for afternoon tea. Nå tenker du sikkert at for å kunne gjennomføre noe ved navn afternoon tea må man ha på seg en viktoriansk kjole, ha påtegnet mascara-føflekk og være omkranset av kongepudler. På ingen måte! Det holder med en sofakrok og en tekopp.

The T Company har vært så snille å skjenke meg noen te-gaver jeg gjerne vil dele med dere. Harney & Sons Fine Teas er foreløpig ikke så veldig godt kjent i Norge, men på samme måte som både makroner og cupcakes har den internasjonale motepressen trykket Harney & Sons te til sitt bryst, ikke bare på grunn av smak men mye på grunn av de usedvanlige lekre teboksene. Besøk hjemmesiden deres for forhandlerliste og nettbutikk.

En slik boks skal ikke gjemmes bort inne i et kjøkkenskap, men stå fremme og spre glede! Når den er tom kan den bli et smykkeskrin for dine hedersbevisninger, medaljer eller annen regalia du måtte besitte.

Det med afternoon tea høres nesten litt kongelig ut, og i 2007 vant Harney & Sons UK Tea Councils Top London Afternoon Tea Award på Dorchester Hotel. Det kaller jeg glamorøst. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen i det te-selskapet.

Alt du trenger å gjøre for å få en liten sommergave i postkassen din er helt enkelt å legge igjen en hilsen i kommentarfeltet. That’s it! Jeg gir bort en boks med bestselgeren Hot Cinnamon Spice og to små galanteriesker med Canton Green Tea og Hot Cinnamon Sunset sort te. De to småboksene er som skapt for å ha med seg i veska dersom et akutt tebehov skulle oppstå, – enten på reise, på jobb eller på lesesalen.
Bloggen tar ikke sommerferie før i august, så frem til da skal dere ikke se bort ifra at det dukker opp noen sommerlige kjøkkensprell fra denne kanten.

Her kommer en klassisk liten snack som passer ypperlig til et lite teselskap.

Cucumber sandwiches – kjølig og chic for en småsulten lady

Skjær agurken i tynne skiver og legg i en skål. Dryss over litt salt og sprinkle med hvitvinseddik. Sett skålen i kjøleskapet i 10-20 min.
Bland sammen kremost og friske krydderurter og tilsett limejuice etter smak. Legg agurkskivene utover tørkepapir og klem lett for å få av væsken.
Bre kremostblandingen utover loffskivene, legg agurken over og topp en ny skive smurt med kremost. Klem lett sammen, skjær av skorpene og del diagonalt.

Jolly good!

Verden vil bedras. Din egen hjemmelagde vaniljekrem er garantert bedre enn alt annet du får kjøpt på butikken.

I det moderne kjøkken blir det ene matproduktet etter det andre kapret av matindustrien. Med stor overbevisning forteller de oss at dette er det best vi overlater til dem, for da er vi i trygge hender. Dette er da ikke noe du skal bekymre deg over. Gi plass! Vaniljekrem har for lengst havnet i den kategorien, og la meg kalle det for svindel. Jeg tar dette langt i fra piano, det handler tross alt om maten vår.

Er vi uvitende prøvekaniner for det NASA-finansierte forskningsprosjektet Desserter på planeten Mars?

Ikke er det spesielt rart at en kjøkkenskriver mister troen på seg selv ved å ta en titt på innholdsfortegnelsen til en pakke med vaniljekrem. Jeg vet ikke med dere, men bortsett fra helmelk, fløte og sukker finnes verken natriumalginat, karragenan, tetranatriumdifosfat eller betakaroten på mitt kjøkken. Med slike ingredienser er det sannsynlig å tenke at det tradisjonelle kjøkkenet er utdatert. Er vi uvitende prøvekaniner for det NASA-finansierte forskningsprosjektet Desserter på planeten Mars?

Det som er så fiffig med denne ingredienslisten er at Tines vaniljekrem hverken inneholder egg eller vanilje. Derimot finner jeg gulrotfarge. Jaja, vi må jo ha litt gulfarge på denne kremen sånn at det i det minste ser ekte ut. På toppen av det hele kan faktisk jukse-vaniljekremen oppbevares i romtemperatur i gudene vet hvor mange uker. Det er juks og fanteri fra ende til annen og gjør meg mildt sagt oppgitt.

Mitt poeng er derfor, lag vaniljekremen selv og smak ekte vare. Din ærlighet vil bli belønnet med kjærlighet!

Fremgangsmåte

Visp sammen eggeplommer, sukker og maizena i en bolle. Det skal ikke være eggedosis, kun sammenblandet.

Varm opp melk og fløte i en kjele sammen med en splittet og skrapet vaniljestang. Lar du væsken syde lenge sammen med vaniljestangen får du ut ekstra mye god smak av den.

Her kommer knepet: hell litt og litt av melk og fløteblandingen oppi eggeblandingen mens du rører, en liten øse av gangen. Jeg pleier å ta fire-fem små øser, altså ikke hele væskemengden. Formålet med dette er å la eggeblandingen gradvis nærme seg temperaturen til melke/fløteblandingen i kjelen. Heller man eggeblanding direkte i den varme væsken blir temperatursjokket for stort for eggene, noe som vil resulterer i eggerøre.

Hell så eggeblandingen tilbake i kjelen og rør hele tiden til massen tykner. Det kan gå raskt avhengig av temperaturen du har på plata, så pass godt på.

Kremen skal være så fyldig at den henger igjen på vispen.

Så gjenstår det bare å kjøle ned vaniljekremen, først ute i romtemperatur, deretter kjøleskap. Jeg pleier å la den hele vaniljestangen ligge i kremen helt til jeg skal bruke den. Da får den enda litt ekstra tid på seg til å gi masse god smak.

Nå har du en perfekt base til å lage kakefyll, vaniljehveteboller, desserter og masse annet godt.
Vaniljekremen kan oppbevares i kjøleskap i cirka 3 dager, men den er garantert borte, lenge innen den tid.

Om ikke lenge skal jeg bruke denne til å lage en kjær norsk festkake, så følg med.

Lykken når man bor i en hvilken som helst by er å ha sitt eget lille favorittsted. Kanskje et sted som lager perfekt tykt kaffelatteskum, har akkurat passe seige sjokoladecookies, eller tilbyr nettopp den særegne ølsorten som gjør deg fornøyd.

Et av mine favorittsteder i Oslo ligger rett ved en stor bråkete foss. Jøss, bråkete foss i Oslo? Det er faktisk sant: vandrer man opp langs Akerselva vil man rett før man kommer til Sagene skole høre fossen buldre.

Foto: Vincent Hasselgård, Aktiv I Oslo.no

Der, rett ved fossekanten, ligger et sjarmerende rødt lite trehus. Hønse-Lovisas hus er en trivelig liten kafé med enkel servering og desto triveligere bevertning.

Her serveres byens beste vafler.

På forsommeren kan man sverme under syrinen, eller utveksle hemmeligheter på benken ved fossen—for fossens sus sluker det meste.

Hønse-Lovisa er en fiktiv skikkelse fra sageneforfatteren Oskar Braathens roman Ungen fra 1911. I romanen, som skildrer Oslo rundt århundreskiftet, er Hønse-Lovisa en sterk og varm kvinne som tar seg av ungene til de enslige mødrene som jobbet på fabrikken, og i det lille røde huset forestilte Braathen seg at hun bodde.

Blir du lett hensatt av historiske steder er dette den riktige plassen å sitte og tenke over at man egentlig ikke har det så aller verst. Rett over elva, i det som før var gamle Hjula veveri, levde fabrikkarbeiderne et hardt liv med lange dager. Det nedlagte veveriet, som nå huser blant annet Månefisken, ble etablert i 1855 med 400 vevstoler og over 700 ansatte. Et minne for fabrikkjentene er reist ved Beierbrua, som ligger rett ovenfor Hønse-Lovisas hus.

Inne i kafeen henger noen prøver av tekstilene som ble spunnet på Hjula — nydelige tekstiler med mønster som sikkert vil få alle med en hang til 50-tallet å bli forelsket.

Et besøk til Hønse-Lovisa kan absolutt anbefales. Besøk hjemmesiden for åpningstider og arrangementer.

Har du et “hemmelig” favorittsted der du bor som kanskje ikke alle vet om? Fortell, fortell!

Til dere som måtte undre: hverdagen til en matblogger er ikke så glamorøs som en skulle tro.

Selv om det kan virke som om at her er hver dag en matfest bestående av en eksotisk oase av ingredienser, intrikate oppskrifter og et hav av tid, er det synd å måtte meddele at slik er det dessverre ikke. Jeg kan heller ikke skryte på meg at det renner inn invitasjoner til kule matevents eller restaurant-åpninger med røde løpere, glødende blitzlamper, champagne og kjendiskokker på løpende bånd. Dersom noe slikt eksisterer, noe jeg kanskje tviler litt på, er ikke vi en del av den eksklusive gjengen.

Tiden flyr, ukene baller på seg, og selv om ambisjonene er høye er hverdagsglamouren på matfronten ikke flottere enn kanskje en potte fersk gressløk i vinduskarmen (som kattene spiser opp), en espresso til frokosten, og muligens litt dijonsennep på brødskiva. Fenomenet kalles tidsbrist, og matblogging er en tidkrevende hobby som kun genererer utgifter jeg unnvikende legitimerer som «jammen — vi må jo ha mat!».

Det store kjøttdeigspøkelset

Våre hverdagsmiddager, på de dager vi faktisk spiser noe som er i nærheten av å ligne på middag, kan være en trist affære. Bevares, verken jeg eller Asbjørn legger oss sultne, det er bare det at vi ikke alltid lager et fullverdig middagsmåltid, eller er sultne samtidig. Da blir det gjerne til at jeg visper sammen en omelett eller forbarmer meg over restene fra i går — noe som kan fortone seg som en i overkant kreativ affære på tallerkenen.

I følge Norske Spisefakta, som er en undersøkelse som gjennomføres av Synovate annet hvert år, spiser norske barnefamilier kjøttdeig i gjennomsnitt 71,9 ganger per år. Det tilsvarer omtrent hver femte dag året rundt. 6 % av alle nordmenn spiser også kjøttdeig tre ganger i uken eller mer. Hvordan de seks prosentene klarer det uten å gå grundig lei er for meg et mysterium. Årsaken er åpenbar: det skal være kjapt, enkelt og mettende.

Hverdagen kan være tøff, og mat står høyt på mange sin liste over «ting jeg har dårlig samvittighet for». Skulle, skulle ikke. Burde, burde ikke. Det er en lang vei å gå, med daglige fallgruver og vanskelige valg. Jeg tror ikke de gode matvalgene verken handler om manglende kunnskap om ernæring, kjøkkenteknikk, utstyr, inspirasjonskilder eller gode intensjoner. Det handler om tid og energi — nå også kjent som de virkelige luksusvarene i vårt moderne samfunn.

Prøvekaniner

Tilbake til manglende glamourfaktor i vaffelhjerte-hjemmet: da vi for noen uker siden ble kontaktet av et firma ved navn Maten er klar med tilbud å teste en ny middagstjeneste var svaret ja. Talen var klar: dersom du har noen enkle basisråvarer hjemme i skapene, skal vi levere ferske ingredienser og oppskrifter til deg på døra i to uker. Det høres forlokkende ut, ikke sant? Tilbydere av denne typen tjenester i Norge i dag er foreløpig noen få, og retter seg i hovedsak mot familier. En leveranse fra Maten er klar inneholder råvarer nok til fem middager til fire personer, og tiden en ellers ville brukt til å klø seg i hodet i matbutikken frigis til andre givende sysler. En abonnerer på tjenesten, og kan velge å få sin leveranse hver eller annenhver uke, med mulighet for å ta en pause.

Luksus eller livbøye?

Er dette luksus? Vel, for meg er en slik middagstjeneste åpenbart en stor luksus, men det kan hende svaret fortoner seg annerledes for en småbarnsfamilie med foreldre i full jobb, full aktivitetskalender på kvelden, og et liv som jevnt over balanserer på randen. For denne gruppen kan en slik tjeneste muligens være en livbøye i hverdagen. Konseptet til Maten er klar kan selvsagt også passe for husholdninger bestående av to personer der maten gir grunnlag for lunch, eller fryses ned til senere middager. Kanskje kan man til og med være helt crazy, og invitere noen venner hjem til middag på en vanlig ukedag?

Vi gikk til oppgaven med lyst sinn, og kanskje litt frykt for å gi fra oss kontroll over middagene i to uker. Frykten var bortkastet, for vi fikk god mat, velbalanserte ukemenyer, masse ferske grønnsaker, ordentlige råvarer og noen gratis middagstips på kjøpet. All ferdigmat var selvsagt utelatt, og konseptet lover alltid at en viss andel av produktene skal være økologiske — slik bevissthet setter vi pris på.

Her er et utvalg av middagene vi spiste:

Kyllingkarbonade med gremolata, tomater og squash

Lammepølser med ratatouille

Stekt kjøttdeig med agurksalat og aprikos

Pasta Julienne med røkt laks, nykål og gulerøtter

Spinatsuppe med egg og alfalfaspirer

Det neste spørsmålet mange stiller seg er naturlig nok hva dette koster. En ukesleveranse koster kroner 1295 levert hjemme hos deg. Er dette dyrt? For å kunne svare umiddelbart ja eller nei bør en vite hva ens ordinære ukesbudsjett er på mat. Tema matbudsjett eller budsjett for den del, er nok et ullent begrep for mange. Ja, jeg har sett Luksusfellen og koser meg gløgg i hjel! Min helt, Hallgeir i Luksusfellen, sier at et matbudsjett for fire personer bør ligge på rundt 6000 kr i måneden. SIFO har en kalkulator der du kan beregne om din husholdning ligger over eller under standarden for normalt forbruk. Mitt og Asbjørns matbudsjett ligger på hele 70 kroner over hva SIFO oppgir som gjennomsnitt for vår forbrukergruppe, og det skyldes den hestesko-iskaka vi koser oss med hver søndag til kaffen.

Vaffelhjerte vil aller helst være en mat-er-gøy-lag-mere-mat-hjemme-blogg, men her kommer et lite spark bak til bortskjemte middagsspisere — du kjenner kanskje typen som pusser opp kjøkkenet for å bruke stekeovnen til oppbevaring av sko, eller de som kjører den blankpolerte Audien sin over grensen, og klager over hvor skrekkelig dyr maten er i Norge?
Mat skal ikke være billig. Vi jobber langt mindre for maten i Norge enn hva visse andre verdensborgere må gjøre. Kjøper man jevnt over de billigste kotelettene, som er sprøytet full av saltlake, sender man også ut et signal til butikkene om at det er sånn mat vi foretrekker. Når hele landet sier ja takk til pulver, hurtigløsninger og umodne tomater, skvises samtidig kvalitetsproduktene ut av markedet og vi sitter igjen med søppel, både på tallerkenen og i magen. Trenger du hjelp til å lage renere mat kan kanskje noen uker med Maten er klar gi deg noen tips.

Hva tror dere lesere om en slik middagstjeneste? Hvilke knep har du for å spise godt på en hverdag du egentlig er altfor sliten til å lage mat?

Å dyrke sin egen mat i byen kan være en nøtt, men ikke alltid. Spesielt ikke hvis det eneste en trenger er en håndfull bønner og et syltetøyglass. Spirer kan du dyrke uansett hvor du bor.

Denne uken har bonderomantikken fått blomstre i byen med testing av spiredyrking. Sist gang jeg gjorde dette var i barnehagen med karse på fuktig bomull i en liten boks. Entusiasmen har ikke vært noe mindre nå—og ja, jeg er vilt begeistret over naturens underverker, langt mer nå enn hva flerfoldige år med naturfag på skolen evnet å gjøre med meg. Legg en bønne i vann, og den lille pakken med liv våkner. Etter noen dager med tilsyn og pass har det blitt en liten plante som er pakket med næringsstoffer, vitaminer og mineraler.

Jeg har tidligere skrevet om staple foods, og for vegetarianere og veganere er spirer nettopp slik nøkkelmat—det burde det bli for flere. Det er heller ikke uten grunn at Raw Food-entusiaster forkynner spirenes fortreffelighet. I spirer er nemlig næringsinnholdet på topp. Av ferdige varianter en får kjøpt i butikk er mungbønne-spirer foreløpig det eneste jeg har sett, men både bønner å frø er lettvint å få tak i, så her er mulighetene langt flere.

Verktøy

Det finnes flere metoder for å dyrke, men jeg valgte den mest grunnleggende: rene syltetøyglass. På enkelte helsekostbutikker får man kjøpt spesielle spirebrett, men oppriktig talt vet jeg ikke hva fortrinnene eller ulempene er med glass kontra brett. Har du erfaringer her, må du gjerne dele de med oss.

Tilleggsutstyr

Gassklut og gummistrikk. Jeg klipte til en gassklut slik at den dekket ¾ av åpningen på glasset og festet den med gummistrikk. Formålet med dette er å gjøre skyllejobben enklere og forhindre at spirene falt ut av glasset ved uthelling av vann. Åpningen sørger for at spirene får nok oksygen.

Bønner eller frø eller begge deler?

Hva kan spires? Her er det få begrensninger. Hele korn (hvete, bygg, rug m.fl), linser, nøtter, alle mulige typer bønner, quinoa, villris, kikerter, erter, frø – slik som gresskarfrø, solsikkefrø, sesamfrø og bukkehornfrø. Man kan med andre ord finne det meste på en vanlig matbutikk og det er bare å teste i vei. Avanserte spiredyrkere slår seg gjerne løs på nettbutikker som selger ulike typer frø.

Fremgangsmåte i tre trinn

1. Bløtlegging
2. Spiring, skylling og drenering
3. Høsting, avskalling, lagring og spising

Bløtlegging

Tørre bønner og frø ligger bokstavelig talt i dvale, men under bløtleggingen våkner de til liv. Visse typer bønner absorberer en del vann, så 2-3 deler vann til 1 del bønner/frø er en grei regel. Vannmengden er ikke fullt så viktig som selve tiden til bløtlegging, bare pass på å ikke bløtlegge for lenge. Gjennomsnittet er 8-12 timer, men noen typer krever mer, andre mindre. Bløtlegging over natten fungerer fint for bønner, linser og større typer frø slik som solsikke- og gresskarfrø, mens mindre frø og korn ikke trenger mer enn 4-6 timer. Når bløtleggingen er over, heller en ut alt vannet og prosessen er i gang.

Spiring, skylling og drenering

For at spirene skal ha det bra trenger de daglig omsorg. De må vannes tre ganger daglig. Det gjøres enkelt ved å fylle glasset med kaldt vann, sørge for god sirkulasjon for så helle det ut igjen.

Det er viktig å få ut så mye av vannet som mulig for å unngå råte. Sett derfor glasset i omtrent 45 graders vinkel i ei stund, slik at alt vannet får renne ut. Pass på at spirene ikke får direkte sollys—mine stod beleilig nær vask og kjøkkenkran på kjøkkenbenken.

Høsting, avskalling og oppbevaring

Ulike bønner og frø trenger ulik spiretid. Underveis i prosessen vil spirene begynne å få hale, mens andre blir grønne. Når halen er 2-3 cm lang er de klare til å høstes.

Når en har kommet så langt at spirene er spisemodne kan man fjerne de tomme frøkapslene. Det er ikke et must, men visse kapsler er seigere enn andre og litt tunge å tygge. En bra teknikk for avskalling er å legge spirene i en stor bolle med kaldt vann, for å så sette vannet i bevegelse ved å rotere vannet rundt i bollen. De fleste kapslene vil da flyte til toppen og kan fiskes ut.

Legg spirene over i en sil og legg de deretter over på kjøkkenpapir ei stund. Ved å oppbevare tørre spirer i en tett beholder i kjøleskapet kan du ha glede av avlingen din i flere dager, opptil en uke litt avhengig av type spire.

Posene i Istad-serien fra IKEA holder spirene friske. Posen kan vaskes og brukes om igjen.

Matlaging med spirer

Jeg hadde spirefest tre dager til ende og lagde mat med spirer i ulike varianter. I prinsippet kan en i alle retter der salat er et tilbehør variere mer med spirer. De er sprø, flere av dem har en utrolig delikat farge, de er dekorative og har en særegen smak.

Tre vårlige forslag:

Foccaccia-blings med pesto, grønn salat, kalkunpålegg, hardkokt egg, tomat og solsikkespirer.

Vegetarburger laget av kidneybønner, gresk yoghurt, rødløk og grønn chili. Servert med grillet haloumi-ost, ajvar og mungspirer.

Grønnsakswok med minimais, rødløk, fersk mango, sopp, squash, cashewnøtter og mungspirer.

Neste på radaren er rispapirruller med ferske reker, spirer og peanøttdressing. Deretter blir det kan hende en wrap. Hippien inni meg vil også prøve avocado-smoothie med spirer. Mulighetene er uendelige.

Kun en vulkan kan stoppe meg nå!

Visse tilberedningsmåter virker mer skremmende enn andre. Dersom risikoen for å feile virker overhengende, blir det gjerne til at en aldri tester eller gambler på noe nytt. Ingen vil jo kaste mislykket mat eller svare for kulinariske katastrofer.

Kjøkkenentusiaster har gjerne en ting til felles, og det er at de liker å kjøpe masse forskjellig utstyr for å teste nye teknikker. Ikke få hjem har en forglemt gammel Römertopf stående oppå kjøkkenskapet. Selv kjøpte jeg en bambussteamer i troen på at jeg, en vakker dag, skulle bli en dim sum-heltinne—den gang ei. Nå ligger den bakerst i et skap sammen med den stakkars pastamaskinen min som jeg dessverre aldri har fått helt bukt med.

Der ligger de, og når vårrengjøringa står for tur, titter de frem og minner meg på at jeg er mer traust enn jeg selv liker å innrømme.

Når det kommer til fisk er ovnsbaking min soleklare favoritteknikk. Det er enkelt å kjøpe ferdig fileterte porsjoner, legge dem i ei ildfast form sammen med noen smørklikker, kanskje litt sitron, salt og pepper—inn i ovnen og ferdig på 10 minutter, noe som ofte er tidsrammen min på en hverdagsmiddag. Hel fisk, derimot, har jeg aldri fått muligheten til å teste, men nå skal frykten overvinnes.

I fiskedisken der jeg handler har de med jevne mellomrom fersk ishavsrøye fra Vesterålen som har fått beskyttet betegnelse. Den fine fisken var årsak nok i seg selv til å ville gi seg i kast med foliebaking.

Det kreves litt rensing før servering når fisken er ferdig: skinnet skal trekkes av, og fileten skal deles opp i porsjoner fra beinet. Det krever en stødig hånd, en kniv (gjerne en spiss en) og litt kjennskap til fiskeanatomi. Av den grunn vil jeg nok ikke anbefale akkurat denne retten dersom du har stort middagsselskap med masse annet tilbehør og slips på.

Dette er vel heller en mer rustikk middag der tilbehøret skal holdes enkelt; det viktigste er at du skal føle deg like barsk som Lars Monsen for en stakket stund.

Fremgangsmåte:

Sett stekeovnen på 225 grader.

Rens og skyll fisken godt, ta ut gjellene ved hjelp av kniv eller en saks. Klipp bort det ytterste av halen og finnene, men behold hodet på. Tørk fisken godt utenpå og inni ved hjelp av kjøkkenpapir.

Lag skråsnitt med 2-3 cm avstand på begge sider av fileten og skjær helt ned til beinet. Dryss salt og pepper i snittene og i buken. Del sitrusfrukten i halve skiver og stikk en halv skive nedi i hvert snitt sammen med en smørklikk og en kvast timian.

Pakk fisken inn i tykk aluminiumsfolie med skjøten opp og plasser på rist midt i ovnen.

Bak i stekeovn i ca 25 minutter.

Ta fisken ut av ovnen og avkjøl litt før skinnet fjernes ved hjelp av en liten spiss kniv. Lag et tynt snitt ved hodet og gjellene langs ryggbenet. Begynn ved hodet og trekk skinnet av gradvis.

Agurksalaten lages enkelt ved å skjære agurken i lange skiver ved hjelp av ostehøvel. Bland de øvrige ingredienser, og hell over agurken. Bland sammen. En klatt gårdsrømme på tallerkenen kan også anbefales.

At det er det indre som teller har vel sjelden vært en bedre betegnelse en i nettopp dette tilfellet. Et vennepar av oss var på ferie i Kina og tok med seg disse små teknoppene hjem i gave til oss. Dette er blomsterte og er en kinesisk spesialitet.

Man legger en knopp i en tekopp og heller over nykokt vann (95°C). Ikke lenge etter stiger noen små luftbobler til overflaten og magien begynner. Blomsten folder seg sakte ut og plutselig har en et unikt lite kunstverk i koppen sin.

Vi var begge målløse første gang vi testet teen, og tanken som slo meg var at dette er som stille fyrverkeri i sakte film. I Kina gis blomsterte som gave ved helt spesielle anledninger slik som bryllup eller familieforøkelse, eller som et symbol på livslangt vennskap – fint, ikke sant?

Ved hjelp av tynn bomullstråd knytter kyndige hender tørkede teblader og blomster sammen til en liten ball. Teen er gjerne grønn eller hvit mens blomstene kan være krysantemum, sjasmin, lilje eller hibiskus. Smaken er mild og kan forfriskes ved å helle på vann flere ganger uten at teen blir bitter. For visse blomsterte-typer er faktisk annet uttrekk regnet for å være det beste, og for å få best utbytte av den visuelle opplevelsen bør teen serveres i gjennomsiktige tekanne, kopper eller glass.

Dette er som stille fyrverkeri i sakte film.

Dersom du ønsker å se noen fine bilder av en blomstertemester i arbeid, ta en titt her.

Vil du dele tips til hvor en kan kjøpe blomsterte i butikk – skriv gjerne i kommentarfeltet. Bor du langt unna en spesialforretning men allikevel har lyst til å prøve blomsterte eller gi den i gave til en kjær venn du vil beholde gjennom tykt og tynt, så finnes nettbutikken tepikene.no, som selger de små underverkene.

Nå lar vi bildene tale for seg.

Finnmarkingene bærer på store hemmeligheter. Ikke nok med at de vokter sine moltebærplasser som gull, men den best bevarte hemmeligheten er en kake knapt spist utenfor fylkets grenser.

Selv om jeg lever en trygg kontortilværelse hender det av og til at jeg blir skremt ut, og da gjerne til perifere strøk. Denne gang: Mehamn. Glad over å ha landa trygt på Mehamn flyplass en oktoberdag i fjor stod finnmarkskollegaen min klar, og vi dundra inn til Mehamn sentrum med reiseveska mi bak i pickupen hans. Vi skulle straks på fabrikken, men først, det lokale konditoriet. En svært hyggelig velkomst, og kollegaen min, som jeg kun hadde prata med på telefon, viste seg å være en trivelig kar.

Vi har jo nettopp spist ostehorn, ingen umiddelbar grunn til å gjøre kannibal av seg, er det vel?

Inne på konditoriet var det imponerende folksomt og de to ansatte madammene kjente tydelig vår mann så godt at han kunne handle på krita. Jeg fikk mikrovarma horn med ost og skinke og ei flaske Solo attåt, og følte meg straks hensatt til barndommen og den lokale Domuskafeen en lørdag formiddag på 80-tallet. Som avslutning på lunchen avtale vi å ta med noe godt til resten av gjengen borte på fabrikken, og kollegaen min tok en sjefsavgjørelse og sa “Vi tar et brett med vardøværinger“. Jeg tenkte – javel..? Vardøværinger? Tvilen slo meg – Vi har jo nettopp spist ostehorn, ingen umiddelbar grunn til å gjøre kannibal av seg, er det vel? Damen bak disken sa, “Vi e så og si tom, men det e par støkka igjen dokker kan få med dokker“.

Lettelsen var stor men ikke mindre overraskende da hun hentet frem et brett med kake fra bakrommet. Takk gudskjelov. Vardøværing er navnet på ei kake, en lokal farsott og så populær at her må en stille seg i kø eller ha kontakter i lokalmiljøet for å få napp.

Uttrykket å hoppe etter Wirkola har vel sjeldent passet bedre nå som jeg skal prøve å gjenskape min kakeopplevelse. Greit nok at Bjørn Wirkola var fra Alta, og det er noen kaffekok derfra til Vardø, men vi er i rett fylke, så vis litt velvilje med den.
I løpet av dagen spiste jeg et par vardøværinger og fikk opplyst de kommer i både gul og rosa variant. Vardøværinger smaker kanskje aller best til søndagskaffen, men alle burde unne seg en vardøværing på ukedagene også.

Gule Vardøværinger

Pisk eggedosis av egg og sukker. Smelt smøret og rør det i. Tilsett melken, og sikt det tørre forsiktig i. Bland sammen, og hell det i en smurt stor langpanne. Stek kaken ved 200˚C i 10-20 minutter, midt i ovnen.

Fyllet varmes forsiktig opp i en kjele under sterk pisking. Fortsett til fyllet tykner, og ta det av platen.

Del kaken i to, og ha på fyll på den ene bunnen. Legg den andre over og hell over resten av glasuren. Strø over sjokoladestrøssel.

Med risiko for å fornærme alle vardøværinger, måtte jeg bruke smeltet sjokolade i stedet for strøssel. Av den grunn at jeg ikke klarte å oppdrive strøssel på butikken.